Hva koster en liveshow-sending, og hva avgjør prisen?

Når noen spør meg hva en liveshow-sending koster, svarer jeg nesten alltid med et spørsmål tilbake: hvor mange kameraer ser du for deg? Hvert kamera er ikke bare en kamerakropp. Det er en operatør, en kabel som skal trekkes og festes, en monitor for kontroll, en intercom-plass og en inngang i bildemikseren. Går du fra to til fire kameraer, dobler du ikke bare utstyret, du øker også antall personer som må kommunisere med hverandre i sanntid.

I kursene på buzzytra ser vi dette tydelig når deltakerne planlegger sin første sending. Mange begynner med fem kameraer fordi det høres ut som en ordentlig produksjon, og ender med tre når de ser hvor mange mennesker det krever å bemanne dem. Tre godt plasserte kameraer med faste roller gir ofte et bedre bilde enn fem som ingen rekker å følge.

Min tommelfingerregel er at du først bestemmer hva publikum skal se, og så teller hvor mange vinkler det krever. Resten er luksus du kan legge til senere.

• Hvert kamera krever operatør, kabel, monitor og intercom
• Flere kameraer øker kommunikasjonsbehovet raskt
• Start med vinklene innholdet krever, ikke med et høyt tall

Utstyr kan du leie, låne eller bruke om igjen. Timene folk legger ned får du ikke tilbake. En liveshow-sending trenger regissør, bildemikser, lydtekniker, kameraoperatører, ofte en som styrer innslag og grafikk, og noen som holder tiden. I en liten produksjon går flere roller på én person, men da må den personen kunne jobbe rolig under press.

Når du budsjetterer, er det lett å glemme at forberedelsene tar like mye tid som selve sendingen, ofte mer. Manus, rekkefølge, markering av posisjoner på scenen og teknisk gjennomgang spiser timer før noen ser et eneste bilde. Det er også her kurset vårt legger mye av tyngden: du øver på å planlegge slik at selve sendingen blir den enkleste delen.

Regn derfor alltid med betalt eller avsatt tid til forarbeid. En sending som koster lite på selve dagen, men som ble pusset på i fem kvelder, er ikke billig. Den er bare ikke regnet ut ennå.

En scenesending skiller seg fra et nyhetsstudio fordi du ikke har kontroll over hele rommet. Lyset må dekke et større område, og lyden må fange både de som snakker, de som spiller og eventuelt publikum. Det betyr flere mikrofoner, flere kanaler på miksebordet og mer tid til lydprøve. Jeg ser ofte at lyd blir bakt inn som en bisak i budsjettet, og så koster den dobbelt når den ikke fungerer.

Trådløse mikrofoner er et eksempel. De er praktiske, men hver enkelt trenger frekvensplanlegging, ferske batterier og reserve. Går en av dem i stykker midt i et innslag, merker alle det. Kabelmikrofoner er billigere og mer stabile, men begrenser bevegelsen på scenen.

Lyset følger samme logikk. Flere lyskilder gir mer fleksibilitet, men også mer strøm, mer rigging og mer tid til å stille inn fargetemperatur slik at kameraene ser det samme.

• Trådløs lyd krever frekvensplan, batterier og reserve
• Større scene betyr flere mikrofonkanaler og lengre lydprøve
• Lyset må stemme overens mellom alle kameraer

Det dyreste du kan gjøre i en liveshow-sending, er å oppdage et problem mens kameraene går. Et innslag som kommer fem sekunder for sent, en mikrofon som ikke er åpnet, et kamera som står på feil sted: alt dette løses billig i en gjennomkjøring og dyrt i en direktesending. Derfor lærer vi bort å sette av tid til minst én full prøve med alle roller på plass.

En god prøve er ikke bare å spille gjennom programmet. Du stopper når noe skjærer seg, skriver ned hva som skjedde og kjører stedet på nytt. Det føles tregt, men det er der de fleste tilløpene til feil blir tatt.

Budsjetter derfor prøvetid som en egen post, ikke som noe som skal rekkes mellom andre oppgaver. Har du bare timer til én prøve, bruk den på overgangene mellom innslag, for det er der timingen oftest svikter.

Utstyr er den posten folk tenker mest på, og ofte den de kan påvirke minst. Spørsmålet er sjelden om du har råd til et bestemt kamera, men om du trenger det mer enn tre ganger i året. Eier du utstyr, binder du opp penger og tar ansvar for vedlikehold, lagring og oppdateringer. Leier du, betaler du per gang, men slipper det meste av resten.

For nybegynnere anbefaler jeg nesten alltid å låne eller leie til å begynne med. Du lærer hva du faktisk bruker, og hva som bare ligger i en veske. Kablene og adapterne er ofte det som overrasker mest: ti små deler som ingen la inn i budsjettet, men som sendingen ikke fungerer uten.

Lag en liste over alt som trengs, helt ned til gaffatape og strømskjøter, og sjekk den mot det du har. Det du mangler, er det reelle utstyrsbudsjettet ditt.

• Lån eller lei før du kjøper
• Ta med kabler, adaptere og strømforsyning i regnestykket
• Lag en komplett liste og sjekk den mot det du har

Begynn med sendingens lengde og antall innslag, og regn bakover. Hvor mange kameraer trengs, hvor mange personer skal bemanne dem, og hvor mye tid krever forarbeid og prøve? Legg til utstyr du må skaffe, og en liten margin for det uforutsette. En margin på rundt ti prosent har tjent meg godt, men den bør være din egen vurdering ut fra hvor ny du er.

Skriv også ned hva du ikke har med. Ingen grafikk? Ingen publikumsmikrofoner? Ingen opptak i etterkant? Da vet du hva som er avtalt, og unngår at ønsker sniker seg inn underveis og vokser kostnaden.

Deltakerne våre får øve nettopp på dette i planleggingsdelen av kurset: å sette tall på en sending før den bygges. Det er en ferdighet som sparer mer penger enn noe enkeltstående utstyr.